Om politikk, krig og fred og sånn

Jeg fölger ganske godt med på valget i USA. Det vil si primärvalget i USA. Det har jeg gjort hel siden jeg leste om Barack Obama for over et år siden. Nå når Hillary Clinton er med i det samme valget tror jeg at dette kan bli en av de mer histoiske valgene vi har sett fra USA: En kvinnelig representant og en med minoritetsbakgrunn gjör at det allerede er historisk og om nå Hillary blir den neste presidenten kommer USA garantert til å se mer av dennne fargede JFK.

Nå i disse USA-valgtider er det for meg en liten oppvekker å se hvor mye det interesserer meg mer enn norske og svenske valg har gjort i det siste. Når det er valg i mitt hjemland eller her i Sverige bruker jeg å fölge med på diskusjonene, men langt ifra med samme våkne interesse og nesten glöd.
Jeg misstenker at dette kommer fra den sterke kombinasjonen av utviklingen i verdenspolitikken det seneste desenium og dette, nå allerede smått histoiske valget. Det er lenge siden valg i norden har handlet om så viktige saker. Eller er det det? Er det ikke heller så at valget i USA i minst like stor grad er fascinerende for at det handler om den politiske superliga? At det handler om et lett oversiktlig, kanskje snart foreldet verdensbilde om er på vei til å forandres? Er jeg like interessert i alle de politiske sakene som diskuteres eller er det mer for de potensielle endringene den senere realpolitikken kan få til? Jeg må si det siste. Argumenter rundt sykehusreformer i USA, invandringspolitikken eller utfordringer med den kommende eldrebölge er mindre interessante. Eller, - det er ikke derfor jeg fölger valget. Innvandringspolitikken er selvsagt alltid interessant og desto mer relevant i USA nå for tiden og eldrebölgen er den samme utfordring som vi har her i Europa.

Glöden, derimot, den kommer fra the comeback kids. Jeg håper virkelig det er en glöd jeg og flere andre kan ta med seg inn i det neste valget vi selv er med på.